Wergeland på Bankplassen

I ettermiddag gikk jeg over Bankplassen i Oslo og oppdaget tilfeldigvis på en av lyktene ved fontenen at noen hadde klistret tapestrimler med tekst på. Jeg kjente igjen tekstbrokkene; det var utdrag av diktet "Til Foraaret" av Henrik Wergeland. Tror det må være et av de fineste norske diktene om våren og livshunger som er skrevet.



Dette er andre gang i dette jubileumsåret for Wergeland at jeg har oppdaget at noen har spredd poesien hans i byen. Første gangen var da noen hadde skrevet av "Smaagutternes Nationalsang" (Vi ere en nasjon vi med) og lagt på gravmonumentet hans. Noe som i sin tur inspirerte meg til å gjøre det samme på Obstfelders grav i København. Slike små og overraskende spor av god poesi kan jeg leve lenge på.


TIL FORAARET

O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjønt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

O vidn da, Anemone! som jeg fyrigen har knælet for!
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn fordi du var Foraarets Sendebud.

Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maa ryste Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaa Aabninger.

Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom,
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end perler!

Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din!

Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark!

Bed for mig, skal jeg øse Vin paa dine rødder
og læge dine Ar med Kys.

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.

O Foraar! den Gamle raaber for mig, skjønt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøiede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig - mig, der elsker dig saa ømt.

Hva jeg leser nå

Jeg skriver ekstremt lite selv for tiden. Ikke leser jeg mye dikt heller, det blir stort sett med romaner og sakprosa.

Leste Aldous Huxleys Brave New World i sommer og gav meg så i kast med Juntacadáveres av den uruguyanske forfatteren Juan Carlos Onetti. Da jeg første gang forsøkte meg på den boka, strandet jeg etter 30-40 sider. Det går litt i rykk og napp, og jeg har vært skikkelig motløs underveis, men nå har jeg kommet såpass langt at jeg tror det bærer helt fram.

Men poenget med posten: Ettersom jeg skriver så innmari lite og for å variere litt og holde liv i bloggen, tenkte jeg å gjengi et dikt fra en diktsamling jeg leser. Jeg er en parallelleser - for tiden ligger det ni bøker på nattbordet -, og jeg har alltid en diktsamling liggende. For tiden er det svenske Ylva Eggehorn, gjendiktning i utvalg av den norske forfatteren Alfred Hauge. Flere fine dikt. Ett av dem heter "De enkleste ordene":

De enkleste ordene
de fattigslige
de foraktede...
dem som man tar i munnen hver eneste dag
halvlunkne
forslitte
så tamme i smaken
som skorpefri gaudaost.
Dem som man fort glemmer
hvordan de så ut,
bindeordene,
de kjedelige, trivielle
som ingenting er,
som ikke kan fly
men ikke kryper heller.
Hjerte
og smerte
kommer til å bestå
når all finkultur er blåst bort
og all debatt om originalitet
er avgått ved døden.

Obstfelder i København

På forsommeren tilbrakte jeg en langhelg i København, danskenes dejlige hovedstad. Men lenge var byen også politisk og kulturell hovedstad for nordmenn, og en rekke forfattere, som Ludvig Holberg, Johan Herman Wessel, Amalie Skram, Knut Hamsun og Olaf Bull, tilbrakte mye tid her. Poeten Sigbjørn Obstfelder ikke bare levde i København, men der døde han av tuberkulose bare 34 år gammel, og der ble han begravet.

Obstfelder må være den poeten som har betydd mest for meg. Det var i noen junisløve norsktimer på videregående da jeg hørte Jan Erik Volds jazzlyriske opplesning av Obstfelder-dikt at jeg første gang fattet interesse for poesi spesielt, og her begynte så smått en tiltakende nysgjerrighet overfor kunst og kultur generelt. I påfølgende år har diktene gitt en opplevelse av å ikke være helt alene om å være malplassert likevel, og de har satt ord på følelser og frustrasjoner jeg selv ikke klarte formulere eller identifisere. "Jeg ser" er et slikt dikt, "Navnløs", "Julaften" og "Byen" er andre.

Da jeg så denne gangen skulle reise til København, bestemte jeg meg for å oppsøke Obstfelders grav, som for å vise anerkjennelse, respekt, på et eller annet vis takke. Etter noen internettsøk fant jeg ut at Obstfelder ligger begravet på Frederiksberg kirkegård i Vesterbro, og sammen med en dansk venninne gikk jeg og lette etter graven. På kirkegården var det intet kart eller oversikt over hvor graven var, så vi spaserte innover mellom hekker og gamle gravsteiner. Plutselig, 15-20 meter unna, så jeg en rank gravstøtte kronet med et umiskjennelig mannshode som stirret mot meg, og det var som jeg kunne kjenne det intense blikket som først var synlig da vi kom frem til graven. Jeg hadde tatt med meg et av de vakreste diktene jeg vet om: "Venner" er et Obstfelder-dikt som slår an en oppstemt tone, som forsøker å beskrive vennskap og tilhørighet gjennom både konkrete minner og kosmiske visjoner. Jeg leste opp diktet for min venninne, for Obstfelders byste og for dem som måtte passere. Før vi gikk etterlot jeg en avskrift av diktet ved foten av gravstøtten. Dette diktet som slutter med de håpefullt insisterende, dirrende linjene "Tror du, / tror du, at venner mødes på nye kloder?"


VENNER

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne,-
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, - den indiske buddha, -
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, -
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennen alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, - tonende -, ildspiral, -
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
- sole i lyshav, sole i tankehav, -
en uendelig, - tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud -
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
- der, hvor den ene er,
var den anden, -
livceller svæver,
synker mod mørke, hæver sig mod lys,
livceller svæver,
hæver sig,
synker.


Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til -
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket...

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

- Sigbjørn Obstfelder -

Døden

Første gang publisert 6.12.06 på en annen blogg.

Søndag formiddag stod jeg i duskregnet på Møllendal kirkegård i Bergen og stirret dystert på et lite trekors, noen brun- og grønnfargede blomsterkranser. Et par uker i forveien hadde to nære venner av meg fulgt sin altfor tidligfødte sønn til graven. Nå var det desember, og selv om det ikke var et snøfnugg å spore, gikk tankene til noen strofer i Rolf Jacobsens dikt om hans kjære Petra; "Plutselig. I desember":

Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Reisene våre tilslutt:
- under sneen. Under den brune kransen.

Rolf Jacobsen: Nattåpent (1985)

Døden er den samme. Men spørsmålene, kanskje endatil sorgen, er ikke det av en annen karakter når et barn ikke får lov til å leve opp? Antikkens store historiker Herodot skrev at forskjellen på krig og fred er at i fredstid begraver fedrene sine sønner, mens i fredstid begraver sønnene sine fedre. Krig eller ei, det må oppleves frustrerende meningsløst å begrave sin sønn. Knuste drømmer, brutte forhåpninger. Under den brune kransen. Noen av disse tankene forsøkte jeg å fange i skrift der på Møllendal kirkegård:

28 år er for tidlig
til å stelle gravsteder
26 cm er for lite
for en hvit kiste
24 uker er altfor kort
lånetid

Ordene blir likevel for tomme. En poet som likevel har klart å formidle mye klart, vondt og godt om sorg og død er Gunvor Hofmo. Helt fra debutsamlingen går sorgen som en rød tråd gjennom forfatterskapet, og da særlig sorgen over hennes nære jødiske venninne som møtte døden i Hitlers gasskammer. Selv et så personlig dikt som "Møte" fra 1946 tør være gjenkjennelig for alle som har opplevd å miste noen man er glad i.

Slik en regnvåt kveldsstund
kjenner du det er henne,
en jødisk venninne de drepte,
hun hvis lik de lot brenne
sammen med tusen andres.

Ram stiger lukten fra fjæren.
Fuglene klynker alt stille.
Noen ler fjernt gjennom skumring...
Stemmene klinger så milde
som de har natt i seg.

Du vet bare at hun er her
og ser henne uten å se
og kjenner det brune blikket
legge seg kjølig som sne
over din rådløse sorg.

Og din trang til å skrike,
rase, gråte og be,
slikt som en liten unge
får viljen sin gjennom ved,
alt som du smertelig gjemte,
smelter vekk under det.

Du hører den myke stemmen
slik du hørte den sist,
spørrende uten klage,
dempet og underlig trist:
Warum sollen wir nicht leiden
wenn so viel Leid ist?

leiden: lide, tåle, finne seg i
Leid: sorg, smerte, nød

Gunvor Hofmo: Jeg vil hjem til menneskene (1946)

Rolf Jacobsens gamle kjærlighetsbrev

Første gang publisert 4.3.07 på en annen blogg.

"Jeg så riktig den gang jeg tok dig. Jeg så at du hadde en personlighet, og jeg visste at jeg vilde få bruk for en kvinne som hadde mot og styrke. Du har bestått prøven, Petra - for alle menneskers øyne. Gid jeg hadde bestått mine..."

Utdraget er fra et brev en av Norges fremste diktere, Rolf Jacobsen, skrev til sin kone Petra mens han i etterkrigsårene sonet en dom på to og et halvt år for landssvik. Jacobsen hadde jobbet som journalist i Kongsvinger Arbeiderblad (senere Glåmdølen) da krigen brøt ut og var den eneste av disse som meldte seg inn i Nasjonal Samling. I biografien Rolf Jacobsen - En dikter og hans skygge antyder biograf Ove Røsbak at dette medlemskapet først og fremst var pragmatisk, at Jacobsen fremfor alt ønsket å forsørge kone og små barn. Etter krigen var det imidlertid ikke mye nåde og tilgivelse å spore for slike femtekolonnister, og det var uhyre trange kår for den lille familien til helt ut på 1950-tallet (mer om Jacobsens NS-fortid kan leses her).

"Tenk om jeg kunne få våkne en eneste morgen og ikke hvite hvor jeg var og så plutselig, plutselig, plutselig, kjenne at det var duften av rent tøy og av din kvinnehud som omhyllet meg. Så vilde jeg åpne øynene langsomt og få øye på dig - dypt inne fra drømmen, den rare lille nesen din og de store øynene som er så rare somme tider..."

Men denne bloggposten skulle ikke handle om krigsoppgjøret, men om private brev, dagbøker, diktskisser og andre personlige notater. Etter Rolf Jacobsens død i 1994 ryddet de etterlatte i dikterens etterlatte papirer, og for Trond Tendø Jacobsen, dikterens eldste sønn, ble det en oppdagelse av nye sider ved faren, ved foreldrenes samliv og ved situasjonen i etterkrigstiden. Arbeidet med disse papirene har resultert i boken Kjente jeg deg?, sønnens monografi om faren som utgis i forbindelse med neste helgs hundreårsmarkering av Rolf Jacobsens fødselsdag. Aftenposten har i dag en utmerket forhåndsomtale, og jeg gjengir et avsnitt her:

Det er en historie om et enestående kjærlighetsforhold. Overfor Petra kunne Rolf
åpne seg - han som ikke engang fortalte sin egen far at han skulle gifte seg.

Det er brev om lengsel og savn, om sult og religiøs søking, om fortvilelse og håp, om den store byrden - samvittigheten overfor faren Julius og broren Anton, broren som var aktiv på den andre siden og døde i konsentrasjonsleir i Tyskland.

Og det er intime og erotiske brev.

Hvordan er det for en sønn å publisere så personlige tanker?

- Det er en del av livet, en del av savnet. Dessuten er det vakkert skildret. Jeg tror at hvis man skal få inntrykk av det livet faren min levde, er det viktig å være åpen. Dette er første gangen han viser åpenhet.

At dette er første gangen Rolf Jacobsen viser åpenhet, er feil. På to måter. For det første er det ikke dikteren som her viser åpenhet. Satt på spissen er det de etterlatte, familie eller venner, som blottlegger dikterens privatliv. Og kanskje er det snarere disse som synes det er "viktig å være åpen" får å gi et tydeligere inntrykk av dikterens liv. En kan stille seg spørsmålet om Rolf Jacobsen selv ville syntes det var nødvendig med en slik åpenhet. Jeg tviler.

For det andre har Rolf Jacobsen vist åpenhet tidligere, nemlig gjennom diktningen sin, men da på sin tilknappede, nøkterne, lakoniske måte. Vel er Jacobsen stilisten fremfor noen i norsk etterkrigspoesi: Han skriver så stilsikkert, så elegant, og med en så usedsvanlig treffsikker metaforbruk. Om byen og naturen, om moderniteten, om fremmedfølelsen, om politikken. Og subtilt stiller han alle remediene, planene, mekanismene og vyordene våre i kontrast med stillheten, med menneskets eksistensielle nakenhet. Men han har også skrevet noen av de vareste, inderligste kjærlighetsdikt jeg vet om. Ikke av den patosfylte sorten, om himmelstormende lykke eller bunnløst svartsyn, men om selve kjærligheten, den som ligger under og gjennomsyrer alt. Dikt som får til å gå kaldt nedover ryggen på meg hver eneste gang jeg leser dem. Men disse diktene kom først mot slutten av forfatterskapet. Jan Erik Vold forklarer i essayet "Fortvilelse. Saktmodighet" (finnes bl.a. i essaysamlingen Tydelig. 33):

Jeg vil vende tilbake til det jeg sa om Jacobsen og alle kjærlighetsdikt han ikke skrev, fordi kjærligheten var der hele tiden. Før altså i samlingen Nattåpent fra 1985, da hun som bar kjærligheten ikke lenger var der. [...]

Nå fins det kanskje et og annet dikt som kan leses som kjærlighetsdikt tidligere hos Rolf Jacobsen, iallfall at en fellesskapsfølelse diskret er antydet - altså dikt som hviler i kjærlighet uten å handle om kjærlighet eksplisitt.

Kun ett tidligere dikt, "I berg" fra samlingen Fjerntog (1951), har Vold funnet som "utvetydig er et frierdikt, dra en mørk beiler til en lys mottager".

Uansett er det en tiltagende tendens til å samle en avdød forfatters etterlatte notater, private brev og tekstskisser og publisere dem i bokform. Senere års biografier om Rolf Jacobsen, Tor Jonsson, Agnar Mykle med flere er eksempler på dette. Har jeg som leser behov for å vite mer om forfatteren som person og hans privatliv? Tja. Både ja og nei. Ifølge Roland Barthes er forfatteren død idet teksten er skrevet; deretter lever den på egenhånd og er større enn forfatteren, og kunnskap om forfatteren kan ikke påvirke eller berike verket, det er den enkeltes oppfatning eller persepsjon som er avgjørende.

Likevel innrømmer jeg glatt at jeg personlig har hatt stor glede av å lese ovennevnte biografier; de har skapt en større klangbunn til tekstene, og forfatternes skjebner har imponert, skuffet eller forundret på ulike måter. Blant annet har nettopp Rolf og Petra Jacobsens usedvanlig sterke kjærlighetsrelasjon gjort veldig inntrykk på meg (selv om diktene i Nattåpent strengt tatt ikke behøver noe supplement for å kunne formidle dette). Men jeg har et ambivalent forhold til å lese gamle brev og tekstskisser som definitivt ikke var ment å nå offentlighetens lys. Noe annet er forseggjorte dagbøker og brev som en forfatter har skrevet nettopp med tanke på at de en dag skal kunne publiseres. Dette er tilfellet med Olav H. Hauges dagbøker og enkelte av Sigbjørn Obstfelders brev om ulike litterære tema. Enkelte levende begynner på sin side å ta visse forholdsregler: Etter å ha lest en biografi som gjengav mange etterlatte papirer, kommenterte dikteren Stein Mehren lakonisk at han hadde begynt å brenne. Mulig Rolf Jacobsen også ville gjort det dersom han visste hvilken skjebne som ventet brevene hans.