Rolf Jacobsens gamle kjærlighetsbrev

Første gang publisert 4.3.07 på en annen blogg.

"Jeg så riktig den gang jeg tok dig. Jeg så at du hadde en personlighet, og jeg visste at jeg vilde få bruk for en kvinne som hadde mot og styrke. Du har bestått prøven, Petra - for alle menneskers øyne. Gid jeg hadde bestått mine..."

Utdraget er fra et brev en av Norges fremste diktere, Rolf Jacobsen, skrev til sin kone Petra mens han i etterkrigsårene sonet en dom på to og et halvt år for landssvik. Jacobsen hadde jobbet som journalist i Kongsvinger Arbeiderblad (senere Glåmdølen) da krigen brøt ut og var den eneste av disse som meldte seg inn i Nasjonal Samling. I biografien Rolf Jacobsen - En dikter og hans skygge antyder biograf Ove Røsbak at dette medlemskapet først og fremst var pragmatisk, at Jacobsen fremfor alt ønsket å forsørge kone og små barn. Etter krigen var det imidlertid ikke mye nåde og tilgivelse å spore for slike femtekolonnister, og det var uhyre trange kår for den lille familien til helt ut på 1950-tallet (mer om Jacobsens NS-fortid kan leses her).

"Tenk om jeg kunne få våkne en eneste morgen og ikke hvite hvor jeg var og så plutselig, plutselig, plutselig, kjenne at det var duften av rent tøy og av din kvinnehud som omhyllet meg. Så vilde jeg åpne øynene langsomt og få øye på dig - dypt inne fra drømmen, den rare lille nesen din og de store øynene som er så rare somme tider..."

Men denne bloggposten skulle ikke handle om krigsoppgjøret, men om private brev, dagbøker, diktskisser og andre personlige notater. Etter Rolf Jacobsens død i 1994 ryddet de etterlatte i dikterens etterlatte papirer, og for Trond Tendø Jacobsen, dikterens eldste sønn, ble det en oppdagelse av nye sider ved faren, ved foreldrenes samliv og ved situasjonen i etterkrigstiden. Arbeidet med disse papirene har resultert i boken Kjente jeg deg?, sønnens monografi om faren som utgis i forbindelse med neste helgs hundreårsmarkering av Rolf Jacobsens fødselsdag. Aftenposten har i dag en utmerket forhåndsomtale, og jeg gjengir et avsnitt her:

Det er en historie om et enestående kjærlighetsforhold. Overfor Petra kunne Rolf
åpne seg - han som ikke engang fortalte sin egen far at han skulle gifte seg.

Det er brev om lengsel og savn, om sult og religiøs søking, om fortvilelse og håp, om den store byrden - samvittigheten overfor faren Julius og broren Anton, broren som var aktiv på den andre siden og døde i konsentrasjonsleir i Tyskland.

Og det er intime og erotiske brev.

Hvordan er det for en sønn å publisere så personlige tanker?

- Det er en del av livet, en del av savnet. Dessuten er det vakkert skildret. Jeg tror at hvis man skal få inntrykk av det livet faren min levde, er det viktig å være åpen. Dette er første gangen han viser åpenhet.

At dette er første gangen Rolf Jacobsen viser åpenhet, er feil. På to måter. For det første er det ikke dikteren som her viser åpenhet. Satt på spissen er det de etterlatte, familie eller venner, som blottlegger dikterens privatliv. Og kanskje er det snarere disse som synes det er "viktig å være åpen" får å gi et tydeligere inntrykk av dikterens liv. En kan stille seg spørsmålet om Rolf Jacobsen selv ville syntes det var nødvendig med en slik åpenhet. Jeg tviler.

For det andre har Rolf Jacobsen vist åpenhet tidligere, nemlig gjennom diktningen sin, men da på sin tilknappede, nøkterne, lakoniske måte. Vel er Jacobsen stilisten fremfor noen i norsk etterkrigspoesi: Han skriver så stilsikkert, så elegant, og med en så usedsvanlig treffsikker metaforbruk. Om byen og naturen, om moderniteten, om fremmedfølelsen, om politikken. Og subtilt stiller han alle remediene, planene, mekanismene og vyordene våre i kontrast med stillheten, med menneskets eksistensielle nakenhet. Men han har også skrevet noen av de vareste, inderligste kjærlighetsdikt jeg vet om. Ikke av den patosfylte sorten, om himmelstormende lykke eller bunnløst svartsyn, men om selve kjærligheten, den som ligger under og gjennomsyrer alt. Dikt som får til å gå kaldt nedover ryggen på meg hver eneste gang jeg leser dem. Men disse diktene kom først mot slutten av forfatterskapet. Jan Erik Vold forklarer i essayet "Fortvilelse. Saktmodighet" (finnes bl.a. i essaysamlingen Tydelig. 33):

Jeg vil vende tilbake til det jeg sa om Jacobsen og alle kjærlighetsdikt han ikke skrev, fordi kjærligheten var der hele tiden. Før altså i samlingen Nattåpent fra 1985, da hun som bar kjærligheten ikke lenger var der. [...]

Nå fins det kanskje et og annet dikt som kan leses som kjærlighetsdikt tidligere hos Rolf Jacobsen, iallfall at en fellesskapsfølelse diskret er antydet - altså dikt som hviler i kjærlighet uten å handle om kjærlighet eksplisitt.

Kun ett tidligere dikt, "I berg" fra samlingen Fjerntog (1951), har Vold funnet som "utvetydig er et frierdikt, dra en mørk beiler til en lys mottager".

Uansett er det en tiltagende tendens til å samle en avdød forfatters etterlatte notater, private brev og tekstskisser og publisere dem i bokform. Senere års biografier om Rolf Jacobsen, Tor Jonsson, Agnar Mykle med flere er eksempler på dette. Har jeg som leser behov for å vite mer om forfatteren som person og hans privatliv? Tja. Både ja og nei. Ifølge Roland Barthes er forfatteren død idet teksten er skrevet; deretter lever den på egenhånd og er større enn forfatteren, og kunnskap om forfatteren kan ikke påvirke eller berike verket, det er den enkeltes oppfatning eller persepsjon som er avgjørende.

Likevel innrømmer jeg glatt at jeg personlig har hatt stor glede av å lese ovennevnte biografier; de har skapt en større klangbunn til tekstene, og forfatternes skjebner har imponert, skuffet eller forundret på ulike måter. Blant annet har nettopp Rolf og Petra Jacobsens usedvanlig sterke kjærlighetsrelasjon gjort veldig inntrykk på meg (selv om diktene i Nattåpent strengt tatt ikke behøver noe supplement for å kunne formidle dette). Men jeg har et ambivalent forhold til å lese gamle brev og tekstskisser som definitivt ikke var ment å nå offentlighetens lys. Noe annet er forseggjorte dagbøker og brev som en forfatter har skrevet nettopp med tanke på at de en dag skal kunne publiseres. Dette er tilfellet med Olav H. Hauges dagbøker og enkelte av Sigbjørn Obstfelders brev om ulike litterære tema. Enkelte levende begynner på sin side å ta visse forholdsregler: Etter å ha lest en biografi som gjengav mange etterlatte papirer, kommenterte dikteren Stein Mehren lakonisk at han hadde begynt å brenne. Mulig Rolf Jacobsen også ville gjort det dersom han visste hvilken skjebne som ventet brevene hans.