Obstfelder i København

På forsommeren tilbrakte jeg en langhelg i København, danskenes dejlige hovedstad. Men lenge var byen også politisk og kulturell hovedstad for nordmenn, og en rekke forfattere, som Ludvig Holberg, Johan Herman Wessel, Amalie Skram, Knut Hamsun og Olaf Bull, tilbrakte mye tid her. Poeten Sigbjørn Obstfelder ikke bare levde i København, men der døde han av tuberkulose bare 34 år gammel, og der ble han begravet.

Obstfelder må være den poeten som har betydd mest for meg. Det var i noen junisløve norsktimer på videregående da jeg hørte Jan Erik Volds jazzlyriske opplesning av Obstfelder-dikt at jeg første gang fattet interesse for poesi spesielt, og her begynte så smått en tiltakende nysgjerrighet overfor kunst og kultur generelt. I påfølgende år har diktene gitt en opplevelse av å ikke være helt alene om å være malplassert likevel, og de har satt ord på følelser og frustrasjoner jeg selv ikke klarte formulere eller identifisere. "Jeg ser" er et slikt dikt, "Navnløs", "Julaften" og "Byen" er andre.

Da jeg så denne gangen skulle reise til København, bestemte jeg meg for å oppsøke Obstfelders grav, som for å vise anerkjennelse, respekt, på et eller annet vis takke. Etter noen internettsøk fant jeg ut at Obstfelder ligger begravet på Frederiksberg kirkegård i Vesterbro, og sammen med en dansk venninne gikk jeg og lette etter graven. På kirkegården var det intet kart eller oversikt over hvor graven var, så vi spaserte innover mellom hekker og gamle gravsteiner. Plutselig, 15-20 meter unna, så jeg en rank gravstøtte kronet med et umiskjennelig mannshode som stirret mot meg, og det var som jeg kunne kjenne det intense blikket som først var synlig da vi kom frem til graven. Jeg hadde tatt med meg et av de vakreste diktene jeg vet om: "Venner" er et Obstfelder-dikt som slår an en oppstemt tone, som forsøker å beskrive vennskap og tilhørighet gjennom både konkrete minner og kosmiske visjoner. Jeg leste opp diktet for min venninne, for Obstfelders byste og for dem som måtte passere. Før vi gikk etterlot jeg en avskrift av diktet ved foten av gravstøtten. Dette diktet som slutter med de håpefullt insisterende, dirrende linjene "Tror du, / tror du, at venner mødes på nye kloder?"


VENNER

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne,-
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, - den indiske buddha, -
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, -
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennen alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, - tonende -, ildspiral, -
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
- sole i lyshav, sole i tankehav, -
en uendelig, - tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud -
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
- der, hvor den ene er,
var den anden, -
livceller svæver,
synker mod mørke, hæver sig mod lys,
livceller svæver,
hæver sig,
synker.


Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til -
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket...

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

- Sigbjørn Obstfelder -