Døden

Første gang publisert 6.12.06 på en annen blogg.

Søndag formiddag stod jeg i duskregnet på Møllendal kirkegård i Bergen og stirret dystert på et lite trekors, noen brun- og grønnfargede blomsterkranser. Et par uker i forveien hadde to nære venner av meg fulgt sin altfor tidligfødte sønn til graven. Nå var det desember, og selv om det ikke var et snøfnugg å spore, gikk tankene til noen strofer i Rolf Jacobsens dikt om hans kjære Petra; "Plutselig. I desember":

Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Reisene våre tilslutt:
- under sneen. Under den brune kransen.

Rolf Jacobsen: Nattåpent (1985)

Døden er den samme. Men spørsmålene, kanskje endatil sorgen, er ikke det av en annen karakter når et barn ikke får lov til å leve opp? Antikkens store historiker Herodot skrev at forskjellen på krig og fred er at i fredstid begraver fedrene sine sønner, mens i fredstid begraver sønnene sine fedre. Krig eller ei, det må oppleves frustrerende meningsløst å begrave sin sønn. Knuste drømmer, brutte forhåpninger. Under den brune kransen. Noen av disse tankene forsøkte jeg å fange i skrift der på Møllendal kirkegård:

28 år er for tidlig
til å stelle gravsteder
26 cm er for lite
for en hvit kiste
24 uker er altfor kort
lånetid

Ordene blir likevel for tomme. En poet som likevel har klart å formidle mye klart, vondt og godt om sorg og død er Gunvor Hofmo. Helt fra debutsamlingen går sorgen som en rød tråd gjennom forfatterskapet, og da særlig sorgen over hennes nære jødiske venninne som møtte døden i Hitlers gasskammer. Selv et så personlig dikt som "Møte" fra 1946 tør være gjenkjennelig for alle som har opplevd å miste noen man er glad i.

Slik en regnvåt kveldsstund
kjenner du det er henne,
en jødisk venninne de drepte,
hun hvis lik de lot brenne
sammen med tusen andres.

Ram stiger lukten fra fjæren.
Fuglene klynker alt stille.
Noen ler fjernt gjennom skumring...
Stemmene klinger så milde
som de har natt i seg.

Du vet bare at hun er her
og ser henne uten å se
og kjenner det brune blikket
legge seg kjølig som sne
over din rådløse sorg.

Og din trang til å skrike,
rase, gråte og be,
slikt som en liten unge
får viljen sin gjennom ved,
alt som du smertelig gjemte,
smelter vekk under det.

Du hører den myke stemmen
slik du hørte den sist,
spørrende uten klage,
dempet og underlig trist:
Warum sollen wir nicht leiden
wenn so viel Leid ist?

leiden: lide, tåle, finne seg i
Leid: sorg, smerte, nød

Gunvor Hofmo: Jeg vil hjem til menneskene (1946)