Berre kjærleik og død

Var eg ein Gud,
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Utdrag fra "Fattig ynskje" av Tor Jonsson

Det siste halve året føles det som om jeg har levd i en verden skapt av Tor Jonsson. Mens jeg selv har vært smått psykotisk av lykkelig forelskelse og fått oppleve noe av kjærligheten, har livene til mennesker nær meg vært usedvanlig mye preget av nærkontakt med døden: En onkel får påvist kreft og stadig alvorligere diagnose for hver grundigere undersøkelse. En venninne legges sporenstreks inn til observasjon på sykehuset etter en rutinekontroll tjue uker ut i svangerskapet, av frykt for at enda et barn skal fødes altfor tidlig. Og i forrige uke blir et jevngammelt søskenbarn hurtig operert for en ondartet aggressiv svulst på hjernen.

I alle tre tilfellene balanseres det på en knivsegg; iblant hellende mot døden, iblant mot livet. Og jeg merker at jeg har store vanskeligheter med å ta situasjonene innover meg. For det er så lett å fornekte alvoret, late som om mine nære er udødelige inntil den sene alderdommen, selv om jeg innerst inne vet at de har stirrekonkurranse med døden på hvitøyes avstand.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si, hva jeg skal håpe på eller tro på. Og jeg spør meg selv: Er det uvissheten som hindrer meg? Er jeg avhengig av å vite om et sannsynlig utfall for å bli ristet løs fra mine egne forsvarsmekanismer og klare å være et medmenneske?

Nei, jeg vil ikke at det skal være slik, at jeg puster lettet ut etter ett utfall og sender trøstende ord til etterlatte etter et annet. Jeg vil være et medmenneske. Her. Nå.

Jeg er ikke fortrolig med de store ordene, den urokkelige optimismen eller med tårene. Så det får bli med de små tingene. Sende en tekstmelding. Gi en blomst. Finne en diktsamling og legge i postkassen. Tenne et lys, som i dette diktet av Åse Marie Nesse:

KAMPANJE

Fra Jæren til San Francisco
fra Hamar til Istanbul
i lønnkammer, kirker og kloster
har noen tent levende lys for meg
en kjede av små blafrende bål
som avgir varme til min polarnatt
selv på tusen mils avstand
en overveldende redningsaksjon
som mobiliserer så mange hender
så mange hjerter, en lys-kampanje
med skinnende våpen i vinterkrigen

Jeg er beskyttet mot bakholdsangrep
av svarte tanker som undergraver
min egen styrke, mitt eget forsvar
det strømmer inn nye rapporter daglig
alle på verdens vakreste kort
jeg tenner mitt eget håp til svar
hver gang enda en venn er vervet
til denne usynlige lys-kampanje

Fra For bare livet, 1997