Lene din ensomhet stille mot min

Så falt da mitt blikk i ditt
som en sten fra mitt hjerte
en sten jeg har båret lenge omkring

Og ditt ansikt er ikke lenger
stillferdig lukket om deg selv, men
en gave du åpner med øynene dine

Og jeg vet ikke om det er blader
som faller fra store trær
eller et minne om dyr som flykter

for luften løser seg opp over
ansiktet ditt lik sterkt lys
Ditt ansikt er et speil i mine hender

og dine bleknende leppers
sanseløse bleke smil; skum
etter storm nu langt borte

Mens ordenes sommerfugler
viklet oss inn i en gylden tråd
mottok du all min maktesløshet

Og jeg grep som i dyp dyp jord
Dine bryster, ditt legeme, Du
og ditt blikk, halvt mønstrende

halvt et smil, som sa: Elsker
I natt kan du lene din ensomhet
stille mot min

- Stein Mehren -

Fra Alene med en himmel (1962)