Julen er kontrastenes høytid.
Juleevangeliet forteller jo om lyset som bryter frem i mørket, om Guds sønn – kongenes konge og herlighetens herre – som blir født i en ussel stall i en unnselig småby i Midt-Østen og kun vies oppmerksomhet av noen raggete gjetere.
Kontrastene finner vi igjen i vår egen julefeiring omkring 2000 år senere: På den mørkeste tiden av året tenner vi en mengde levende og elektriske lys, og mens naturen mister mange av sine farger, kompenserer vi med å pynte i rødt og lilla innendørs.
Det er sterke tradisjoner knyttet til julen, og det er ikke mye som skal til for at det oppstår betydelige kontraster mellom forventning og virkelighet. Da handler det ikke primært om lange sjekklister over julebakst, julegaver og andre praktiske gjøremål, selv om disse kan være viktige nok i seg selv. Snarere dreier det seg om de mellommenneskelige relasjonene.
I en av sine bøker maner Ragnar Hovland frem et gjenkjennelig julebilde: Sønnen kommer med tog til hjembygda lille julaften. Mørk kveld, snø, julenek, en koffert i hver arm, mor som speider gjennom julegardinene. ”Det er eit bilete det er vanskeleg å kvitte seg med”, kommenterer forfatteren lakonisk.
Selv om det er de ytre rammene Hovland her beskriver, makter han samtidig å favne forventningen om den perfekte jul. Harmonien i den samlete kjernefamilien. Lykken i den glade juletid. For handler ikke de aller fleste av julesangene våre om glede? ”Glade jul”, ”Jeg er så glad hver julekveld”, ”Jeg synger julekvad / jeg er så glad, så glad, så glad” – for ikke å snakke om deilige blå himler og kloder.
Dessverre er det mange mennesker som gruer seg til jul. Kontrasten mellom forventning og virkelighet blir for stor. Mange familier er rammet av uforsonlige konflikter, skilsmisser eller dødsfall, og slike utfordringer som kan være vanskelige nok å håndtere i hverdagen, blir gjerne enda sterkere i møte med julen og dens forventninger. Eksemplene er mange: Barn (i alle aldre) som må forholde seg til at foreldrene ikke vil feire julen sammen. Tomheten etter et familiemedlem som nylig har gått bort. Flyktninger som befinner seg i et fremmed land og langt borte fra sine nærmeste. Unge og eldre. Kvinner og menn. Fanger og frie. Gruer seg til jul. Ensomhetsfølelsen kan knapt være sterkere enn i julen.
Stavangers store poet Sigbjørn Obstfelder oppholdt seg noen år i Minnesota, USA, mot slutten av 1800-tallet. I løpet av dette oppholdet skrev han diktet ”Julaften”, og dets første strofer skildrer julefeiringens kontraster:
Julaften!
Julaften med julelys i vinduerne,
bugnende juletrær i storstuerne,
julesang ud gjennem dørsprækkerne!
Jeg vanked alene i gaderne
og lytted til barnesangene.
Jeg satte mig ned på trapperne
og tænkte på min døde mor.Etter hvert går jeg-personen i dette triste diktet hjem til værelset sitt, tenner et lys og finner frem Bibelen. Diktet avsluttes med følgende strofer:
Jeg knæled ned ved min kiste
og blæste støvet af min bibel.
Jeg folded hænder over min bibel
og gråt.
Bortsett fra at diktet selvsagt er fryktelig trist, stopper jeg opp ved ett element i avslutningen: Jeg-personen åpner ikke Bibelen. Dette er vesentlig. Uten å beskyldes for herlighetsteologi eller forfektelse av sorgløse universalløsninger, vil jeg likevel påstå at denne personen kunne funnet trøst i Bibelen, i møtet med Gud. Kirkefaderen Basilius av Caesarea snakker endatil om et sjelens apotek: ”Den Hellige Ånd har komponert Skriften slik at vi i den, som i et apotek åpent for alle sjeler, kan finne nettopp den medisinen som er egnet for vår spesielle plage”.
Julen markerer Jesu komme til verden, det sårbare lille barnet i krybben. Men selv om dette er en begivenhet verdt å feire, er det viktig å huske at den Jesus som lever i dag er den som stod opp fra de døde og som har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Og hva innebærer så det? I Lukas 4,16-30 henter Jesus sin programerklæring fra Jesajas profeti, og han proklamerer at han er kommet ”for å lege dem som har et knust hjerte” og ”trøste alle som sørger”. Jesus lover ikke at julen blir perfekt, at den blir en eneste lang lykkerus, eller at de vonde kontrastene viskes ut. Men han lover å være nær og trøste dem som har det vondt. Også i julen.
