Berre kjærleik og død

Var eg ein Gud,
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Utdrag fra "Fattig ynskje" av Tor Jonsson

Det siste halve året føles det som om jeg har levd i en verden skapt av Tor Jonsson. Mens jeg selv har vært smått psykotisk av lykkelig forelskelse og fått oppleve noe av kjærligheten, har livene til mennesker nær meg vært usedvanlig mye preget av nærkontakt med døden: En onkel får påvist kreft og stadig alvorligere diagnose for hver grundigere undersøkelse. En venninne legges sporenstreks inn til observasjon på sykehuset etter en rutinekontroll tjue uker ut i svangerskapet, av frykt for at enda et barn skal fødes altfor tidlig. Og i forrige uke blir et jevngammelt søskenbarn hurtig operert for en ondartet aggressiv svulst på hjernen.

I alle tre tilfellene balanseres det på en knivsegg; iblant hellende mot døden, iblant mot livet. Og jeg merker at jeg har store vanskeligheter med å ta situasjonene innover meg. For det er så lett å fornekte alvoret, late som om mine nære er udødelige inntil den sene alderdommen, selv om jeg innerst inne vet at de har stirrekonkurranse med døden på hvitøyes avstand.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si, hva jeg skal håpe på eller tro på. Og jeg spør meg selv: Er det uvissheten som hindrer meg? Er jeg avhengig av å vite om et sannsynlig utfall for å bli ristet løs fra mine egne forsvarsmekanismer og klare å være et medmenneske?

Nei, jeg vil ikke at det skal være slik, at jeg puster lettet ut etter ett utfall og sender trøstende ord til etterlatte etter et annet. Jeg vil være et medmenneske. Her. Nå.

Jeg er ikke fortrolig med de store ordene, den urokkelige optimismen eller med tårene. Så det får bli med de små tingene. Sende en tekstmelding. Gi en blomst. Finne en diktsamling og legge i postkassen. Tenne et lys, som i dette diktet av Åse Marie Nesse:

KAMPANJE

Fra Jæren til San Francisco
fra Hamar til Istanbul
i lønnkammer, kirker og kloster
har noen tent levende lys for meg
en kjede av små blafrende bål
som avgir varme til min polarnatt
selv på tusen mils avstand
en overveldende redningsaksjon
som mobiliserer så mange hender
så mange hjerter, en lys-kampanje
med skinnende våpen i vinterkrigen

Jeg er beskyttet mot bakholdsangrep
av svarte tanker som undergraver
min egen styrke, mitt eget forsvar
det strømmer inn nye rapporter daglig
alle på verdens vakreste kort
jeg tenner mitt eget håp til svar
hver gang enda en venn er vervet
til denne usynlige lys-kampanje

Fra For bare livet, 1997

Kveld i november

Jeg leste dette diktet i dag og får passe på å legge det ut mens det ennå er den rette måneden:

KVELD I NOVEMBER

Han sperrar loftet. Natti kjem med frost.
Eg fer med augo yver hagen, veit
det heng att eple i ein topp. Eg leit
på mildver enno; veden skal i kost,

og kålen takast upp og kulast, tre
skal plantast; og det burde vorte tid
til nybrot òg. No ser eg hausten lid
og marki frys og snøen kastar ned

midtlides, og eg veit eg rekk ikkje mitt.
Den epleslumpen fær eg berga, kor
som er, so er i minsto ei sut kvitt.

I vest er månesigden ute, stor
og haustkvass, gjerug med å berga sitt,
ei saknads solbunde åt ei myrk jord.


Fra På ørnetuva, 1961

Herbarium

På onsdag var jeg på forfatterkveld på Café Mono i Oslo. Der var det opplesning av poesi ved tre Bragepris-nominerte: Tone Hødnebø, Ingvild Burkey og Øyvind Rimbereid. For min egen del var diktene og fremføringen til sistnevnte en stor opplevelse. Rimbereid leste fra sin nylig utgitte og kritikerroste samling Herbarium, og særlig inntrykk gjorde utdragene fra diktet "Tulipan. Mani", et dikt som tar for seg en rekke økonomiske konjunkter og bobler de siste hundre årene. Fantastisk poesi, og i mine øyne en vel fortjent Brageprisvinner.

Alle diktene i Herbarium har titler med blomster- eller plantenavn. Tematikken er også knyttet opp til dette, men strekker seg også lenger, som er tilfellet med diktet "Syrin. Franz Kafka, Wien 1924":


SYRIN. FRANZ KAFKA, WIEN 1924

Etter at Kafka
hadde rettet opp
"En sultekunstner",
men før Dora for ut
for å lete etter blomstene
hun ville at han
skulle kjenne lukten av
før det ble for seint,
var det at han skriblet
på en lapp at han
"hadde fått sånn vanvittig
lyst på vann, kjenne
gigantiske munner vann"
strømme forbi det oppspiste
strupehodet,
vel vitende om at
døende ikke
drikker vann
"men at bare
enkelte blomster
drikker idet de dør,
for ikke å snakke om syrinene,
som fortsetter
å drikke
også etterpå".


Etterord: Siste innslag denne forfatteraftenen på Mono, var en konsert med Finn Coren og hans band, som spilte og sang til tekster av Olav H. Hauge, som utgitt på platen "I draumar fær du". Veldig mye fint. Kan anbefale å lytte til de tre sangene som ligger på nettsiden hans.

Lene din ensomhet stille mot min

Så falt da mitt blikk i ditt
som en sten fra mitt hjerte
en sten jeg har båret lenge omkring

Og ditt ansikt er ikke lenger
stillferdig lukket om deg selv, men
en gave du åpner med øynene dine

Og jeg vet ikke om det er blader
som faller fra store trær
eller et minne om dyr som flykter

for luften løser seg opp over
ansiktet ditt lik sterkt lys
Ditt ansikt er et speil i mine hender

og dine bleknende leppers
sanseløse bleke smil; skum
etter storm nu langt borte

Mens ordenes sommerfugler
viklet oss inn i en gylden tråd
mottok du all min maktesløshet

Og jeg grep som i dyp dyp jord
Dine bryster, ditt legeme, Du
og ditt blikk, halvt mønstrende

halvt et smil, som sa: Elsker
I natt kan du lene din ensomhet
stille mot min

- Stein Mehren -

Fra Alene med en himmel (1962)