Pages of Poetry

Sylvia Plath: Mystic

2009-02-20T16:37:00.002+01:00

The air is a mill of hooks-
Questions without answer,
Glittering and drunk as flies
Whose kiss stings unbearably
In the fetid wombs of black air under pines in summer.

I remember
The dead smell of sun on wood cabins,
The stiffness of sails, the long salt winding sheets.
Once one has seen God, what is the remedy?
Once one has been seized up

Without a part left over,
Not a toe, not a finger, and used,
Used utterly, in the sun´s conflagrations, the stains
That lengthen from ancient cathedrals
What is the remedy?

The pill of the Communion tablet,
The walking beside still water? Memory?
Or picking up the bright pieces
Of Christ in the faces of rodents,
The tame flower-nibblers, the ones

Whose hopes are so low they are comfortable-
The humpback in his small, washed cottage
Under the spokes of the clematis.
Is there no great love, only tenderness?
Does the sea

Remember the walker upon it?
Meaning leaks from the molecules.
The chimneys of the city breathe, the window sweats,
The children leap in their cots.
The sun blooms, it is a geranium.

The heart has not stopped.

Norrliden

2009-02-08T19:04:00.003+01:00

Skator, kajor och kråkor
plockar maskar ur gräset,
vinterbrunt

Ekar med förvridna armar
bär ömt svarta fåglar
på sina fingrar

Parkbordet ligger och vilar
på marken, träet blir sakta jord,
betongfundamenten ruiner

Igår kväll körde polisen förbi
med släckta lyktor på cykelvägen,
idag ett lägenhetsbråk,
de skriker, ingen hör vad,
luktar gamla ölburkar

Människor som problem
forskarna löser på annan ort,
där duvorna ruvar
i nischer av kalksten

I odlingslotterna
växer ogräs med vete,
vete med ogräs

Vår Frälsare gick förbi,
men fälten bar ingen frukt för honom

Berre kjærleik og død

2008-11-26T00:54:00.002+01:00

Var eg ein Gud,
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Utdrag fra "Fattig ynskje" av Tor Jonsson

Det siste halve året føles det som om jeg har levd i en verden skapt av Tor Jonsson. Mens jeg selv har vært smått psykotisk av lykkelig forelskelse og fått oppleve noe av kjærligheten, har livene til mennesker nær meg vært usedvanlig mye preget av nærkontakt med døden: En onkel får påvist kreft og stadig alvorligere diagnose for hver grundigere undersøkelse. En venninne legges sporenstreks inn til observasjon på sykehuset etter en rutinekontroll tjue uker ut i svangerskapet, av frykt for at enda et barn skal fødes altfor tidlig. Og i forrige uke blir et jevngammelt søskenbarn hurtig operert for en ondartet aggressiv svulst på hjernen.

I alle tre tilfellene balanseres det på en knivsegg; iblant hellende mot døden, iblant mot livet. Og jeg merker at jeg har store vanskeligheter med å ta situasjonene innover meg. For det er så lett å fornekte alvoret, late som om mine nære er udødelige inntil den sene alderdommen, selv om jeg innerst inne vet at de har stirrekonkurranse med døden på hvitøyes avstand.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si, hva jeg skal håpe på eller tro på. Og jeg spør meg selv: Er det uvissheten som hindrer meg? Er jeg avhengig av å vite om et sannsynlig utfall for å bli ristet løs fra mine egne forsvarsmekanismer og klare å være et medmenneske?

Nei, jeg vil ikke at det skal være slik, at jeg puster lettet ut etter ett utfall og sender trøstende ord til etterlatte etter et annet. Jeg vil være et medmenneske. Her. Nå.

Jeg er ikke fortrolig med de store ordene, den urokkelige optimismen eller med tårene. Så det får bli med de små tingene. Sende en tekstmelding. Gi en blomst. Finne en diktsamling og legge i postkassen. Tenne et lys, som i dette diktet av Åse Marie Nesse:

KAMPANJE

Fra Jæren til San Francisco
fra Hamar til Istanbul
i lønnkammer, kirker og kloster
har noen tent levende lys for meg
en kjede av små blafrende bål
som avgir varme til min polarnatt
selv på tusen mils avstand
en overveldende redningsaksjon
som mobiliserer så mange hender
så mange hjerter, en lys-kampanje
med skinnende våpen i vinterkrigen

Jeg er beskyttet mot bakholdsangrep
av svarte tanker som undergraver
min egen styrke, mitt eget forsvar
det strømmer inn nye rapporter daglig
alle på verdens vakreste kort
jeg tenner mitt eget håp til svar
hver gang enda en venn er vervet
til denne usynlige lys-kampanje

Fra For bare livet, 1997

Kveld i november

2008-11-24T19:21:00.002+01:00

Jeg leste dette diktet i dag og får passe på å legge det ut mens det ennå er den rette måneden:

KVELD I NOVEMBER

Han sperrar loftet. Natti kjem med frost.
Eg fer med augo yver hagen, veit
det heng att eple i ein topp. Eg leit
på mildver enno; veden skal i kost,

og kålen takast upp og kulast, tre
skal plantast; og det burde vorte tid
til nybrot òg. No ser eg hausten lid
og marki frys og snøen kastar ned

midtlides, og eg veit eg rekk ikkje mitt.
Den epleslumpen fær eg berga, kor
som er, so er i minsto ei sut kvitt.

I vest er månesigden ute, stor
og haustkvass, gjerug med å berga sitt,
ei saknads solbunde åt ei myrk jord.

Fra På ørnetuva, 1961

Herbarium

2008-11-21T22:49:00.000+01:00

På onsdag var jeg på forfatterkveld på Café Mono i Oslo. Der var det opplesning av poesi ved tre Bragepris-nominerte: Tone Hødnebø, Ingvild Burkey og Øyvind Rimbereid. For min egen del var diktene og fremføringen til sistnevnte en stor opplevelse. Rimbereid leste fra sin nylig utgitte og kritikerroste samling Herbarium, og særlig inntrykk gjorde utdragene fra diktet "Tulipan. Mani", et dikt som tar for seg en rekke økonomiske konjunkter og bobler de siste hundre årene. Fantastisk poesi, og i mine øyne en vel fortjent Brageprisvinner.

Alle diktene i Herbarium har titler med blomster- eller plantenavn. Tematikken er også knyttet opp til dette, men strekker seg også lenger, som er tilfellet med diktet "Syrin. Franz Kafka, Wien 1924":

SYRIN. FRANZ KAFKA, WIEN 1924

Etter at Kafka
hadde rettet opp
"En sultekunstner",
men før Dora for ut
for å lete etter blomstene
hun ville at han
skulle kjenne lukten av
før det ble for seint,
var det at han skriblet
på en lapp at han
"hadde fått sånn vanvittig
lyst på vann, kjenne
gigantiske munner vann"
strømme forbi det oppspiste
strupehodet,
vel vitende om at
døende ikke
drikker vann
"men at bare
enkelte blomster
drikker idet de dør,
for ikke å snakke om syrinene,
som fortsetter
å drikke
også etterpå".

Etterord: Siste innslag denne forfatteraftenen på Mono, var en konsert med Finn Coren og hans band, som spilte og sang til tekster av Olav H. Hauge, som utgitt på platen "I draumar fær du". Veldig mye fint. Kan anbefale å lytte til de tre sangene som ligger på nettsiden hans.

Lene din ensomhet stille mot min

2008-11-07T21:40:00.003+01:00

Så falt da mitt blikk i ditt
som en sten fra mitt hjerte
en sten jeg har båret lenge omkring

Og ditt ansikt er ikke lenger
stillferdig lukket om deg selv, men
en gave du åpner med øynene dine

Og jeg vet ikke om det er blader
som faller fra store trær
eller et minne om dyr som flykter

for luften løser seg opp over
ansiktet ditt lik sterkt lys
Ditt ansikt er et speil i mine hender

og dine bleknende leppers
sanseløse bleke smil; skum
etter storm nu langt borte

Mens ordenes sommerfugler
viklet oss inn i en gylden tråd
mottok du all min maktesløshet

Og jeg grep som i dyp dyp jord
Dine bryster, ditt legeme, Du
og ditt blikk, halvt mønstrende

halvt et smil, som sa: Elsker
I natt kan du lene din ensomhet
stille mot min

- Stein Mehren -

Fra Alene med en himmel (1962)

Nu räcker inga ord

2008-10-22T17:16:00.002+02:00

Jag väntade på ordet
som aldrig kom.
Det som skulle förlösa oss,
drabba oss med sin sanning.
Och sen var allt bra.

Det kom inte.
Nu kommer ord
som sorterar mina tankar,
driver ut demoner,
blir poesi
och kanske konst.
Kanske kan de nå dig
i ett brunt kuvert
så du kan läsa
och tycka om
och säga "fint!"

Men ordet till oss,
det kom aldrig fram.

Ferdaminne frå hausten 2008

2008-10-09T18:35:00.002+02:00

vi tar ikkje alltid heisen
vi likar betre rulletrappa
for der er vi
jamnhøge
men den inderlege to-eininga
og kriblinga og boblinga
er den same
som hjå Halldis og Tarjei
eller var det Gisle
når du kjem til hovudstaden
skal eg ta deg med
til Nationaltheatret stasjon
og den lengste rulletrappa
eg veit om

Poeten, presten og revolusjonæren

2008-09-24T23:54:00.000+02:00

I kveld var jeg på Litteraturhuset for å høre Ernesto Cardenal, en av de største nålevende latinamerikanske poeter, men også frigjøringsteolog, forhenværende kulturminister og revolusjonær. (grundigere biografi hos Wikipedia) Den kortvokste 83-åringen med skjegg og langt hvitt hår under svart alpelue hadde forsamlingen i sin hule hånd fra første øyeblikk, ubehjelpelig tolk til tross.

Poet, prest og revolusjonær - Cardenal gjorde det klinkende klart at det ikke var noen motsetning mellom disse; snarere at det var ulike sider av samme sak. Poeten formidler revolusjonen og prestegjerningen, presten bruker poesi i formidlingen av revolusjonen, og revolusjonen utfører evangeliets sosiale budskap på jord og formidler sitt budskap gjennom poesien.

Hmmm... sammenhengen virket så klar i hodet mitt, og så diffus i skrift. Jaja. For øvrig slutter jeg aldri å forundre eller irritere meg (alt etter humøret) over at de aller, aller fleste nordmennene som er interessert i Latin-Amerika befinner seg temmelig langt ute på den politiske venstresiden. På den annen side kan man knapt bli noe annet enn sosialist når man ser og opplever de ekstreme sosiale og økonomiske forskjellene i verdensdelen. Et absurd eksempel: Guatemala er det landet i verden med flest private helikoptere per innbygger. Og det er 13 millioner innbyggere i landet.

Den beste bolken var diktopplesningen. Først leste den norske poeten Inger Elisabeth Hansen den norske gjendiktningen og dernest leste Ernesto Cardenal originalen på spansk med sin utpregede mellomamerikanske/karibiske uttale. Får lyst til å skaffe meg Salmos og Canto cósmico. Men det beste diktet må være "Oración por Marilyn Monroe". Påfallende hvor tidsriktig det er. Bytt ut Marilyn Monroe med f.eks. Britney Spears, og det er fortsatt en sylskarp observasjon og beinhard samfunnskritikk. Den norske gjendiktningen fant jeg ikke på internett, så jeg gjengir den på engelsk, skamløst kopiert fra denne nettsiden:

PRAYER FOR MARILYN MONROE

Lord
receive this young woman known around the world as Marilyn Monroe
although that wasn't her real name
(but You know her real name, the name of the orphan raped at the age of 6
and the shopgirl who at 16 had tried to kill herself)
who now comes before You without any makeup
without her Press Agent
without photographers and without autograph hounds,
alone like an astronaut facing night in space.

She dreamed when she was little that she was naked in a church
(according to the Time account)
before a prostrated crowd of people, their heads on the floor
and she had to walk on tiptoe so as not to step on their heads.
You know our dreams better than the psychiatrists.
Church, home, cave, all represent the security of the womb
but something else too...
The heads are her fans, that's clear
(the mass of heads in the dark under the beam of light).
But the temple isn't the studios of 20th Century-Fox.
The temple—of marble and gold—is the temple of her body
in which the Son of Man stands whip in hand
driving out the studio bosses of 20th Century-Fox
who made Your house of prayer a den of thieves.

Lord
in this world polluted with sin and radioactivity
You won't blame it all on a shopgirl
who, like any other shopgirl, dreamed of being a star.
Her dream just became a reality (but like Technicolor's reality).
She only acted according to the script we gave her
—the story of our own lives. And it was an absurd script.
Forgive her, Lord, and forgive us
for our 20th Century
for this Colossal Super-Production on which we all have worked.
She hungered for love and we offered her tranquilizers.
For her despair, because we're not saints
Psychoanalysis was recommended to her.
Remember, Lord, her growing fear of the camera
and her hatred of makeup — insisting on fresh makeup for each scene —
and how the terror kept building up in her
and making her late to the studios.

Like any other shopgirl
she dreamed of being a star.
And her life was unreal like a dream that a psychiatrist interprets and files.
Her romances were a kiss with closed eyes
and when she opened them
she realized she had been under floodlights
as they killed the floodlights!
and they took down the two walls of the room (it was a movie set)
while the Director left with his scriptbook
because the scene had been shot.
Or like a cruise on a yacht, a kiss in Singapore, a dance in Rio
the reception at the mansion of the Duke and Duchess of Windsor
all viewed in a poor apartment's tiny living room.

The film ended without the final kiss.
She was found dead in her bed with her hand on the phone.
And the detectives never learned who she was going to call.
She was
like someone who had dialed the number of the only friendly voice
and only heard the voice of a recording that says: WRONG NUMBER.
Or like someone who had been wounded by gangsters
reaching for a disconnected phone.

Lord
whoever it might have been that she was going to call
and didn't call (and maybe it was no one
or Someone whose number isn't in the Los Angeles phonebook)
You answer that telephone!
-

Två språk

2008-09-11T08:05:00.001+02:00

Jag kan minnas mycket intensivt
närheten av din kropp när
du sa att allt var slut,
hur kroppens ord
sa att du ljög
med din mun
---
och munnen
sa att du ljög med din kropp.

Wergeland på Bankplassen

2008-08-30T23:55:00.010+02:00

I ettermiddag gikk jeg over Bankplassen i Oslo og oppdaget tilfeldigvis på en av lyktene ved fontenen at noen hadde klistret tapestrimler med tekst på. Jeg kjente igjen tekstbrokkene; det var utdrag av diktet "Til Foraaret" av Henrik Wergeland. Tror det må være et av de fineste norske diktene om våren og livshunger som er skrevet.

Dette er andre gang i dette jubileumsåret for Wergeland at jeg har oppdaget at noen har spredd poesien hans i byen. Første gangen var da noen hadde skrevet av "Smaagutternes Nationalsang" (Vi ere en nasjon vi med) og lagt på gravmonumentet hans. Noe som i sin tur inspirerte meg til å gjøre det samme på Obstfelders grav i København. Slike små og overraskende spor av god poesi kan jeg leve lenge på.

TIL FORAARET

O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjønt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

O vidn da, Anemone! som jeg fyrigen har knælet for!
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn fordi du var Foraarets Sendebud.

Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maa ryste Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaa Aabninger.

Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom,
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end perler!

Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din!

Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark!

Bed for mig, skal jeg øse Vin paa dine rødder
og læge dine Ar med Kys.

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.

O Foraar! den Gamle raaber for mig, skjønt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøiede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig - mig, der elsker dig saa ømt.

Hva jeg leser nå

2008-08-28T23:07:00.002+02:00

Jeg skriver ekstremt lite selv for tiden. Ikke leser jeg mye dikt heller, det blir stort sett med romaner og sakprosa.

Leste Aldous Huxleys Brave New World i sommer og gav meg så i kast med Juntacadáveres av den uruguyanske forfatteren Juan Carlos Onetti. Da jeg første gang forsøkte meg på den boka, strandet jeg etter 30-40 sider. Det går litt i rykk og napp, og jeg har vært skikkelig motløs underveis, men nå har jeg kommet såpass langt at jeg tror det bærer helt fram.

Men poenget med posten: Ettersom jeg skriver så innmari lite og for å variere litt og holde liv i bloggen, tenkte jeg å gjengi et dikt fra en diktsamling jeg leser. Jeg er en parallelleser - for tiden ligger det ni bøker på nattbordet -, og jeg har alltid en diktsamling liggende. For tiden er det svenske Ylva Eggehorn, gjendiktning i utvalg av den norske forfatteren Alfred Hauge. Flere fine dikt. Ett av dem heter "De enkleste ordene":

De enkleste ordene
de fattigslige
de foraktede...
dem som man tar i munnen hver eneste dag
halvlunkne
forslitte
så tamme i smaken
som skorpefri gaudaost.
Dem som man fort glemmer
hvordan de så ut,
bindeordene,
de kjedelige, trivielle
som ingenting er,
som ikke kan fly
men ikke kryper heller.
Hjerte
og smerte
kommer til å bestå
når all finkultur er blåst bort
og all debatt om originalitet
er avgått ved døden.

Obstfelder i København

2008-08-07T09:00:00.000+02:00

På forsommeren tilbrakte jeg en langhelg i København, danskenes dejlige hovedstad. Men lenge var byen også politisk og kulturell hovedstad for nordmenn, og en rekke forfattere, som Ludvig Holberg, Johan Herman Wessel, Amalie Skram, Knut Hamsun og Olaf Bull, tilbrakte mye tid her. Poeten Sigbjørn Obstfelder ikke bare levde i København, men der døde han av tuberkulose bare 34 år gammel, og der ble han begravet.

Obstfelder må være den poeten som har betydd mest for meg. Det var i noen junisløve norsktimer på videregående da jeg hørte Jan Erik Volds jazzlyriske opplesning av Obstfelder-dikt at jeg første gang fattet interesse for poesi spesielt, og her begynte så smått en tiltakende nysgjerrighet overfor kunst og kultur generelt. I påfølgende år har diktene gitt en opplevelse av å ikke være helt alene om å være malplassert likevel, og de har satt ord på følelser og frustrasjoner jeg selv ikke klarte formulere eller identifisere. "Jeg ser" er et slikt dikt, "Navnløs", "Julaften" og "Byen" er andre.

Da jeg så denne gangen skulle reise til København, bestemte jeg meg for å oppsøke Obstfelders grav, som for å vise anerkjennelse, respekt, på et eller annet vis takke. Etter noen internettsøk fant jeg ut at Obstfelder ligger begravet på Frederiksberg kirkegård i Vesterbro, og sammen med en dansk venninne gikk jeg og lette etter graven. På kirkegården var det intet kart eller oversikt over hvor graven var, så vi spaserte innover mellom hekker og gamle gravsteiner. Plutselig, 15-20 meter unna, så jeg en rank gravstøtte kronet med et umiskjennelig mannshode som stirret mot meg, og det var som jeg kunne kjenne det intense blikket som først var synlig da vi kom frem til graven. Jeg hadde tatt med meg et av de vakreste diktene jeg vet om: "Venner" er et Obstfelder-dikt som slår an en oppstemt tone, som forsøker å beskrive vennskap og tilhørighet gjennom både konkrete minner og kosmiske visjoner. Jeg leste opp diktet for min venninne, for Obstfelders byste og for dem som måtte passere. Før vi gikk etterlot jeg en avskrift av diktet ved foten av gravstøtten. Dette diktet som slutter med de håpefullt insisterende, dirrende linjene "Tror du, / tror du, at venner mødes på nye kloder?"

VENNER

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne,-
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, - den indiske buddha, -
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, -
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennen alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, - tonende -, ildspiral, -
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
- sole i lyshav, sole i tankehav, -
en uendelig, - tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud -
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
- der, hvor den ene er,
var den anden, -
livceller svæver,
synker mod mørke, hæver sig mod lys,
livceller svæver,
hæver sig,
synker.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til -
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket...

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

- Sigbjørn Obstfelder -

Døden

2008-08-07T08:55:00.001+02:00

Første gang publisert 6.12.06 på en annen blogg.

Søndag formiddag stod jeg i duskregnet på Møllendal kirkegård i Bergen og stirret dystert på et lite trekors, noen brun- og grønnfargede blomsterkranser. Et par uker i forveien hadde to nære venner av meg fulgt sin altfor tidligfødte sønn til graven. Nå var det desember, og selv om det ikke var et snøfnugg å spore, gikk tankene til noen strofer i Rolf Jacobsens dikt om hans kjære Petra; "Plutselig. I desember":

Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Reisene våre tilslutt:
- under sneen. Under den brune kransen.

Rolf Jacobsen: Nattåpent (1985)

Døden er den samme. Men spørsmålene, kanskje endatil sorgen, er ikke det av en annen karakter når et barn ikke får lov til å leve opp? Antikkens store historiker Herodot skrev at forskjellen på krig og fred er at i fredstid begraver fedrene sine sønner, mens i fredstid begraver sønnene sine fedre. Krig eller ei, det må oppleves frustrerende meningsløst å begrave sin sønn. Knuste drømmer, brutte forhåpninger. Under den brune kransen. Noen av disse tankene forsøkte jeg å fange i skrift der på Møllendal kirkegård:

28 år er for tidlig
til å stelle gravsteder
26 cm er for lite
for en hvit kiste
24 uker er altfor kort
lånetid

Ordene blir likevel for tomme. En poet som likevel har klart å formidle mye klart, vondt og godt om sorg og død er Gunvor Hofmo. Helt fra debutsamlingen går sorgen som en rød tråd gjennom forfatterskapet, og da særlig sorgen over hennes nære jødiske venninne som møtte døden i Hitlers gasskammer. Selv et så personlig dikt som "Møte" fra 1946 tør være gjenkjennelig for alle som har opplevd å miste noen man er glad i.

Slik en regnvåt kveldsstund
kjenner du det er henne,
en jødisk venninne de drepte,
hun hvis lik de lot brenne
sammen med tusen andres.

Ram stiger lukten fra fjæren.
Fuglene klynker alt stille.
Noen ler fjernt gjennom skumring...
Stemmene klinger så milde
som de har natt i seg.

Du vet bare at hun er her
og ser henne uten å se
og kjenner det brune blikket
legge seg kjølig som sne
over din rådløse sorg.

Og din trang til å skrike,
rase, gråte og be,
slikt som en liten unge
får viljen sin gjennom ved,
alt som du smertelig gjemte,
smelter vekk under det.

Du hører den myke stemmen
slik du hørte den sist,
spørrende uten klage,
dempet og underlig trist:
Warum sollen wir nicht leiden
wenn so viel Leid ist?

leiden: lide, tåle, finne seg i
Leid: sorg, smerte, nød

Gunvor Hofmo: Jeg vil hjem til menneskene (1946)

Rolf Jacobsens gamle kjærlighetsbrev

2008-08-07T08:48:00.003+02:00

Første gang publisert 4.3.07 på en annen blogg.

"Jeg så riktig den gang jeg tok dig. Jeg så at du hadde en personlighet, og jeg visste at jeg vilde få bruk for en kvinne som hadde mot og styrke. Du har bestått prøven, Petra - for alle menneskers øyne. Gid jeg hadde bestått mine..."

Utdraget er fra et brev en av Norges fremste diktere, Rolf Jacobsen, skrev til sin kone Petra mens han i etterkrigsårene sonet en dom på to og et halvt år for landssvik. Jacobsen hadde jobbet som journalist i Kongsvinger Arbeiderblad (senere Glåmdølen) da krigen brøt ut og var den eneste av disse som meldte seg inn i Nasjonal Samling. I biografien Rolf Jacobsen - En dikter og hans skygge antyder biograf Ove Røsbak at dette medlemskapet først og fremst var pragmatisk, at Jacobsen fremfor alt ønsket å forsørge kone og små barn. Etter krigen var det imidlertid ikke mye nåde og tilgivelse å spore for slike femtekolonnister, og det var uhyre trange kår for den lille familien til helt ut på 1950-tallet (mer om Jacobsens NS-fortid kan leses her).

"Tenk om jeg kunne få våkne en eneste morgen og ikke hvite hvor jeg var og så plutselig, plutselig, plutselig, kjenne at det var duften av rent tøy og av din kvinnehud som omhyllet meg. Så vilde jeg åpne øynene langsomt og få øye på dig - dypt inne fra drømmen, den rare lille nesen din og de store øynene som er så rare somme tider..."

Men denne bloggposten skulle ikke handle om krigsoppgjøret, men om private brev, dagbøker, diktskisser og andre personlige notater. Etter Rolf Jacobsens død i 1994 ryddet de etterlatte i dikterens etterlatte papirer, og for Trond Tendø Jacobsen, dikterens eldste sønn, ble det en oppdagelse av nye sider ved faren, ved foreldrenes samliv og ved situasjonen i etterkrigstiden. Arbeidet med disse papirene har resultert i boken Kjente jeg deg?, sønnens monografi om faren som utgis i forbindelse med neste helgs hundreårsmarkering av Rolf Jacobsens fødselsdag. Aftenposten har i dag en utmerket forhåndsomtale, og jeg gjengir et avsnitt her:

Det er en historie om et enestående kjærlighetsforhold. Overfor Petra kunne Rolf
åpne seg - han som ikke engang fortalte sin egen far at han skulle gifte seg.

Det er brev om lengsel og savn, om sult og religiøs søking, om fortvilelse og håp, om den store byrden - samvittigheten overfor faren Julius og broren Anton, broren som var aktiv på den andre siden og døde i konsentrasjonsleir i Tyskland.

Og det er intime og erotiske brev.

Hvordan er det for en sønn å publisere så personlige tanker?

- Det er en del av livet, en del av savnet. Dessuten er det vakkert skildret. Jeg tror at hvis man skal få inntrykk av det livet faren min levde, er det viktig å være åpen. Dette er første gangen han viser åpenhet.

At dette er første gangen Rolf Jacobsen viser åpenhet, er feil. På to måter. For det første er det ikke dikteren som her viser åpenhet. Satt på spissen er det de etterlatte, familie eller venner, som blottlegger dikterens privatliv. Og kanskje er det snarere disse som synes det er "viktig å være åpen" får å gi et tydeligere inntrykk av dikterens liv. En kan stille seg spørsmålet om Rolf Jacobsen selv ville syntes det var nødvendig med en slik åpenhet. Jeg tviler.

For det andre har Rolf Jacobsen vist åpenhet tidligere, nemlig gjennom diktningen sin, men da på sin tilknappede, nøkterne, lakoniske måte. Vel er Jacobsen stilisten fremfor noen i norsk etterkrigspoesi: Han skriver så stilsikkert, så elegant, og med en så usedsvanlig treffsikker metaforbruk. Om byen og naturen, om moderniteten, om fremmedfølelsen, om politikken. Og subtilt stiller han alle remediene, planene, mekanismene og vyordene våre i kontrast med stillheten, med menneskets eksistensielle nakenhet. Men han har også skrevet noen av de vareste, inderligste kjærlighetsdikt jeg vet om. Ikke av den patosfylte sorten, om himmelstormende lykke eller bunnløst svartsyn, men om selve kjærligheten, den som ligger under og gjennomsyrer alt. Dikt som får til å gå kaldt nedover ryggen på meg hver eneste gang jeg leser dem. Men disse diktene kom først mot slutten av forfatterskapet. Jan Erik Vold forklarer i essayet "Fortvilelse. Saktmodighet" (finnes bl.a. i essaysamlingen Tydelig. 33):

Jeg vil vende tilbake til det jeg sa om Jacobsen og alle kjærlighetsdikt han ikke skrev, fordi kjærligheten var der hele tiden. Før altså i samlingen Nattåpent fra 1985, da hun som bar kjærligheten ikke lenger var der. [...]

Nå fins det kanskje et og annet dikt som kan leses som kjærlighetsdikt tidligere hos Rolf Jacobsen, iallfall at en fellesskapsfølelse diskret er antydet - altså dikt som hviler i kjærlighet uten å handle om kjærlighet eksplisitt.

Kun ett tidligere dikt, "I berg" fra samlingen Fjerntog (1951), har Vold funnet som "utvetydig er et frierdikt, dra en mørk beiler til en lys mottager".

Uansett er det en tiltagende tendens til å samle en avdød forfatters etterlatte notater, private brev og tekstskisser og publisere dem i bokform. Senere års biografier om Rolf Jacobsen, Tor Jonsson, Agnar Mykle med flere er eksempler på dette. Har jeg som leser behov for å vite mer om forfatteren som person og hans privatliv? Tja. Både ja og nei. Ifølge Roland Barthes er forfatteren død idet teksten er skrevet; deretter lever den på egenhånd og er større enn forfatteren, og kunnskap om forfatteren kan ikke påvirke eller berike verket, det er den enkeltes oppfatning eller persepsjon som er avgjørende.

Likevel innrømmer jeg glatt at jeg personlig har hatt stor glede av å lese ovennevnte biografier; de har skapt en større klangbunn til tekstene, og forfatternes skjebner har imponert, skuffet eller forundret på ulike måter. Blant annet har nettopp Rolf og Petra Jacobsens usedvanlig sterke kjærlighetsrelasjon gjort veldig inntrykk på meg (selv om diktene i Nattåpent strengt tatt ikke behøver noe supplement for å kunne formidle dette). Men jeg har et ambivalent forhold til å lese gamle brev og tekstskisser som definitivt ikke var ment å nå offentlighetens lys. Noe annet er forseggjorte dagbøker og brev som en forfatter har skrevet nettopp med tanke på at de en dag skal kunne publiseres. Dette er tilfellet med Olav H. Hauges dagbøker og enkelte av Sigbjørn Obstfelders brev om ulike litterære tema. Enkelte levende begynner på sin side å ta visse forholdsregler: Etter å ha lest en biografi som gjengav mange etterlatte papirer, kommenterte dikteren Stein Mehren lakonisk at han hadde begynt å brenne. Mulig Rolf Jacobsen også ville gjort det dersom han visste hvilken skjebne som ventet brevene hans.

Solaris korrigert

2008-06-06T13:29:00.003+02:00

Her om dagen leste jeg en artikkel i Morgenbladet om poeten Øyvind Rimbereids kritikerroste diktsamling Solaris korrigert. Boken var vel en av de mer omstridte bestanddelene i fjorårets omtalte, og etter min mening famøse, forslag til en norsk litterær kanon.

"Boken har bidratt til å oppheve fantasiforbudet og melankolien på historiens vegne i den norske samtidslitteraturen", var en av begrunnelsene for innlemmelsen av denne diktsamlingen, og det er særlig det lange titteldiktet det her siktes til: Jeg-personen er operatør av et arbeidslag av roboter som reparerer rør i havslammet utenfor «Stavgersand» i år 2480. Han blir innkalt av styresmaktene til å delta i forberedelsen av en flytteprosess, der utvalgte grupper søker trygghet i en kunstig verden der nede, i «olda emti gassbrunnar».

Diktet er skrevet i et tenkt språk av 2480, en kaudervelsk blanding av norsk, norrønt, engelsk og andre språk. Men om verden og språket er annerledes omkring et halvt årtusen fram i tid, ser det ut til at noen av de grunnleggende menneskelige trekkene er uforanderlige. Her er et kort utdrag fra diktet "Solaris korrigert".

/

ROBOTS treng ne draumar.

/

SOMTIIMS ven aig ne svefndrauma kan,
aig draumen ein simpl, silly draum.
SO er den: AIG imago meg self
lefa innside ein astroide
vid hundre odder humans,
reisen vekk fra Systm Sol,
ne meir moons.
FOR all tiim
onli fara out.
VUL det einsamma
i uss da fersvinna?
NE point ou naa out til,
ne point ou gaa back til.
NE lengt meir.
SOM guder vul wi da lefa,
draumande om all
crying ovfr ne.

/

KOMMEN du vid meg?

/

ETTERSKRIFT:
Les gjerne også denne anmeldelsen i Dagens Næringsliv.

Hvorfor skriver du ikke dagbok

2008-05-16T08:19:00.001+02:00

hvorfor skriver du ikke dagbok
spurte hun
selv hadde hun dagbøker
helt tilbake til
barneskolen
jeg skriver dikt
svarte jeg
for å huske bedre
noen måneder
senere gikk vi
hver vår vei fra youngstorget
og tre år etter
skriver jeg neste dikt

Samtale med Øystein Wingaard Wolf

2008-04-04T17:13:00.000+02:00

I går møtte jeg poeten Øystein Wingaard Wolf på kafe i Oslo. Det var et tilfeldig møte, og foranledningen for understående samtale var at min kafesammensvorne forvekslet ham med en kjenning. Jeg gjengir den fordi jeg selv hadde stor glede av å spørre en etablert poet om poesi.

- Er ikke du Øystein Wingaard Wolf?
- Jo, det stemmer.
- Jeg så deg på en opplesning i hagen ved Spasibar [Kunstakademiet ved Slottsparken] for et par år siden.
- Jeg sang.
- Ah... stemmer det. Jeg trodde du bare skrev bøker.
- Neida, jeg har gitt ut noen plater også.
- Jeg har en diktsamling av deg hjemme, Karusellturen med Gud. Er det den siste samlingen din?
- Nei, den nest siste. Den siste heter Lengselens meridian.
- Hvilket forlag er du på?
- Aschehoug og Cappelen.
- Kan man være ved to forlag samtidig?
- Jada. Iblant gir jeg ut bøker på Aschehoug og iblant på Cappelen.
- Skriver du ennå?
- Ja. Vil du lese?
(begynner å lete i jakkelommene sine)
- Har du dem med deg?
- Ja. Jeg skriver dem ned i denne notisblokka.
(legger notisblokka på bordet)
- Ok.
(stillhet, mens jeg leser et dikt om Lisboa)
- Fint dikt. Er bruken av ordet "nellik" og navnet "Salazar" ment som en referanse til nellikrevolusjonen på 70-tallet?
- Ja, det stemmer.
- Har du vært i Lisboa?
- Ja, men alt er ikke en ren beskrivelse av hva jeg så der. Noe dikter jeg.
- Har du vært alle stedene du skriver om?
- Nei. Iblant skriver jeg om et sted og prøver å forestille meg hvordan det er der. Da leser jeg litt om stedet først, ser kanskje på noen bilder, og så skriver jeg.
- Når du skal beskrive et sted, som Lisboa i dette tilfellet, pleier du å legge inn ting og objekter med en hensikt, at de skal symbolisere noe mer enn tingen i seg selv? Som for eksempel den punkterte fotballen du nevner her?
- Nei, jeg bare skaper et bilde, beskriver.
- Du har ført diktet fint inn i notisblokken [svart penn på resirkulert papir, ingen overstrykninger].
- Jeg skriver bare diktene rett inn.
- Rett inn?
- Ja.
- Du retter ikke eller prøver deg fram?
- Nei.
- Grunner du lenge på hvordan du skal formulere deg, hvordan du skal bygge opp diktet?
- Nei, jeg skriver det rett fram.
- Hvor lang tid bruker på et dikt da?
- Cirka tre minutter.
- Og du skriver ofte?
- Ja. I dag har jeg ikke skrevet noe, da, men i går og i forgårs... (blar i notisblokka) Her er forresten et dikt jeg skrev i forgårs som jeg er veldig fornøyd med.
(jeg leser diktet, det heter "Elver")
- Utrolig fin rytme i diktet, nesten som en elv!
- Takk.
- Synes du det er vanskelig å skrive?
- Nei. Jeg får inspirasjon, og så skriver jeg. Og det skjer ganske ofte.
- Leser du poesi?
- Ja. Nå sist var jeg på boksalg hos Tronsmo og kjøpte Emil Boysens gjendiktninger av europeisk lyrikk. Den var veldig bra.
- Hvilke forfattere er du inspirert av?
- Sylvia Plath. Og [et navn jeg ikke hadde hørt før og glemte etterpå; det var noe à la Ommerstein].

Titel: Eftersnack (till Pernille, för att förklara hur det känns)

2007-07-30T21:28:00.000+02:00

Scenanvisning:
Ett litterärt kafé. Trötta ögon i publiken, en torr strupe och ett tomt glas vatten på estraden.

Monolog:
”Det jag saknar är att komma hem till något. Det som händer och de jag känner är alltid avbrott och uppbrott, de har sin tid, det varar en tid, en timma, en dag, en helg, och sen sitter jag på tåget hem, jag cyklar tillbaka till lägenheten, sätter nyckeln i dörren – och så är det över. Jag kan ringa någon och berätta om det, men det är över, kan inte hållas kvar.
Det bästa i livet ska du hålla närmast dig, men mitt hem är faktiskt en öken. Det finns inget liv här, alla ansikten är täckta av glas, täckta av damm. Mina krukväxter dör ifrån mig, jag slösar vatten, kärlek och växtnäring på dem, men de vill inte ha något, vill bara vissna och kasta av sig löven, vill bara dö ifrån mig. Möblerna har inga historier, de är bara föremål, livlösa ting, skulle en människa sitta i dem föll de samman av existensiell ångest, som det vore en helt ny funktion och relation ingen förberett dem på. Färgerna går ton i ton, formerna är koordinerade med rummet, allt är förutsägbart, inget kommer hända här som inte hänt tusentals gånger förut. Jag har ställt undan alla stolar utom en, krossat överflödigt porslin, slängt bestick i metallåtervinningen. Jag lagar festmåltider för lunchlådor, frysen svämmar över, jag har en sund diet och långa inköpslistor till mataffären. Jag läser god litteratur, lyssnar uppmärksamt på god musik, slösar inte bort mitt liv på dåligt tevetjack.
Jag håller monologer för mig själv och kan bara säga: Det goda livet finns inte – i singularis.”

Titel: Förbudsdikt

2007-07-30T21:24:00.000+02:00

Scenanvisning:
Cigarettröken lyser inte upp mörkret som den gjorde förr. Det luktar något som inte luktar längre och är förbi. I detta två par ögon som hittar varandra bland alla som letar efter utgången och ett bloss.

Monolog:
”Jag ska inte vara här. Egentligen. Ser jag dig inte här men någon annanstans. Bakom skyltarna, utanför markeringarna, i ett laglöst land. Rökrutan är igenkritad, fimparna faller till marken som snö och paradisiska äppelskrottar, överallt – utom där det är tillåtet. Jag ser dig där vi skärt i tillvaron med en skalpell och blottat hjärtmuskeln och insett att den aldrig kan sluta slå och hör dunket i öronen i allt vi säger och gör och lyssnar och känner. Det är inte här nu. Men vi är snart där.”

Du har det i deg

2007-04-18T18:06:00.000+02:00

du har det i deg
du også
de dype dystre
understrømmene i menneskesinnet
som hyler til deg fra førstesidene
som flimrer over fjernsynsskjermen
ustanselig
kunne det vært deg
hagledesperadoen i Virginia
som meide ned et tredvetalls ungdommer
selv etter to timers betenkningstid
kunne det vært deg
sjåfør med varebil
sprengfull av dynamitt
kunne det vært deg
som kvalte et kvinneskrik
en lørdagsnatt
Hitler var ikke et monster
han var et menneske
akkurat som du og jeg
kjenner du
at det er sant

Hemingway i korthet

2007-01-03T21:39:00.000+01:00

Stötte på denna lilla pärla och kom att tänka på en av Einars tidigare dikter här. Bara 6 ord, men menat som ett avslutat litterärt verk. Det går att göra mycket med lite.

For sale: Baby shoes, never worn.

Alfred Tennyson: Ring Out, Wild Bells

2007-01-01T19:36:00.000+01:00

Ring out, wild bells, to the wild sky,
The flying cloud, the frosty light;
The year is dying in the night;
Ring out, wild bells, and let him die.

Ring out the old, ring in the new,
Ring, happy bells, across the snow:
The year is going, let him go;
Ring out the false, ring in the true.

Ring out the grief that saps the mind,
For those that here we see no more,
Ring out the feud of rich and poor,
Ring in redress to all mankind.

Ring out a slowly dying cause,
And ancient forms of party strife;
Ring in the nobler modes of life,
With sweeter manners, purer laws.

Ring out the want, the care the sin,
The faithless coldness of the times;
Ring out, ring out my mournful rhymes,
But ring the fuller minstrel in.

Ring out false pride in place and blood,
The civic slander and the spite;
Ring in the love of truth and right,
Ring in the common love of good.

Ring out old shapes of foul disease,
Ring out the narrowing lust of gold;
Ring out the thousand wars of old,
Ring in the thousand years of peace.

Ring in the valiant man and free,
The larger heart, the kindlier hand;
Ring out the darkness of the land,
Ring in the Christ that is to be.

Kylskåpshaiku

2006-12-20T22:19:00.000+01:00

Hon är ganska måndag
men ljus och himmel
& smak av mellanmjölk

28 år er for tidlig

2006-12-04T19:36:00.000+01:00

28 år er for tidlig
til å stelle gravsteder
26 cm er for lite
til en hvit kiste
24 uker er altfor kort
lånetid

Tiene varias caras esta vida

2006-12-04T19:31:00.000+01:00

tiene varias caras esta vida
hay días de risa
días de lágrimas
días de dientes
furiosas días de cejas
frungidas y días
que te besan el frente
sútilmente
también
hay días cuando no veas nada
son días de niebla
de silencio y soledad
dejándote desorientado
desolado
resignado
pero algún día
los labios se abrirán
y la voz te asegurará
próxima estación
esperanza

Iblant ønsker jeg

2006-11-08T18:35:00.000+01:00

iblant ønsker jeg
du var stum
så slapp jeg å tenke
på tausheten din

Det er nok utfordringer nå

2006-06-22T13:35:00.000+02:00

det er nok utfordringer nå
nok voksesmerter
jeg vil bare ha et godt liv
sier jeg
men mener
et komfortabelt liv
slik som
alle andre
det
hadde vært greit
det
det hadde
vært greit det
det hadde vært
greit
det

Avrusning

2006-04-24T01:33:00.000+02:00

avrusning
ingen tanker
men voldsom
hjerneaktivitet
hva er hvilepuls
kulde og svettetokter
jamrende
fosterstillinger
bare noen timer siden
vi så hverandre
inn i øynene og sa
adjø
abstinenser
allerede

Eldvakt

2006-02-04T15:08:00.000+01:00

Om små, fattiga diktarord
och cirrusmoln på himmeln
Om att det går att leva
och är stört omöjligt
Om den nedfallna lågan
och vår vakttjänst på jorden
Om våra sammanflätade fingrar
och hur nära vi aldrig kommer
Om den knutna näven bak ryggen
och kärlek vi inte vågat och mist
Om att sitta på en parkbänk
och lyssna och lukta och se
Om det vore jag och mitt verk
och ännu en vedklamp till elden.

Bortenfor

2006-01-06T23:52:00.000+01:00

bortenfor
all støy bortenfor
petres ukentlige spillelister
byens kollektivtrafikk
bortenfor alle ordene
mellom mennesker
våger du
å møte meg
der

Själaringning

2005-12-14T21:29:00.000+01:00

sista gången någon sade mitt namn
så ringde klockorna med en dov ton
som fyllde upp rummet
hörde du för första gången
allt jag försökt säga
men inte vågat
- inte vågat tro
- inte vågat leva
- inte vågat älska

La meg slippe å leve

2005-12-12T11:44:00.000+01:00

la meg slippe å leve
et målrettet liv
med skråsikkerhet og fem års
planer la meg slippe
å lære den ultimate
nøkkelen til suksess
som uansett er glemt
til neste år
la meg slippe
visjonene verdigrunnlaget vervekampanjene
eller har livet ingen hensikt
uten oppskrift

Å grue seg til jul

2005-12-08T14:17:00.000+01:00

Julen er kontrastenes høytid.

Juleevangeliet forteller jo om lyset som bryter frem i mørket, om Guds sønn – kongenes konge og herlighetens herre – som blir født i en ussel stall i en unnselig småby i Midt-Østen og kun vies oppmerksomhet av noen raggete gjetere.
Kontrastene finner vi igjen i vår egen julefeiring omkring 2000 år senere: På den mørkeste tiden av året tenner vi en mengde levende og elektriske lys, og mens naturen mister mange av sine farger, kompenserer vi med å pynte i rødt og lilla innendørs.

Det er sterke tradisjoner knyttet til julen, og det er ikke mye som skal til for at det oppstår betydelige kontraster mellom forventning og virkelighet. Da handler det ikke primært om lange sjekklister over julebakst, julegaver og andre praktiske gjøremål, selv om disse kan være viktige nok i seg selv. Snarere dreier det seg om de mellommenneskelige relasjonene.

I en av sine bøker maner Ragnar Hovland frem et gjenkjennelig julebilde: Sønnen kommer med tog til hjembygda lille julaften. Mørk kveld, snø, julenek, en koffert i hver arm, mor som speider gjennom julegardinene. ”Det er eit bilete det er vanskeleg å kvitte seg med”, kommenterer forfatteren lakonisk.

Selv om det er de ytre rammene Hovland her beskriver, makter han samtidig å favne forventningen om den perfekte jul. Harmonien i den samlete kjernefamilien. Lykken i den glade juletid. For handler ikke de aller fleste av julesangene våre om glede? ”Glade jul”, ”Jeg er så glad hver julekveld”, ”Jeg synger julekvad / jeg er så glad, så glad, så glad” – for ikke å snakke om deilige blå himler og kloder.

Dessverre er det mange mennesker som gruer seg til jul. Kontrasten mellom forventning og virkelighet blir for stor. Mange familier er rammet av uforsonlige konflikter, skilsmisser eller dødsfall, og slike utfordringer som kan være vanskelige nok å håndtere i hverdagen, blir gjerne enda sterkere i møte med julen og dens forventninger. Eksemplene er mange: Barn (i alle aldre) som må forholde seg til at foreldrene ikke vil feire julen sammen. Tomheten etter et familiemedlem som nylig har gått bort. Flyktninger som befinner seg i et fremmed land og langt borte fra sine nærmeste. Unge og eldre. Kvinner og menn. Fanger og frie. Gruer seg til jul. Ensomhetsfølelsen kan knapt være sterkere enn i julen.

Stavangers store poet Sigbjørn Obstfelder oppholdt seg noen år i Minnesota, USA, mot slutten av 1800-tallet. I løpet av dette oppholdet skrev han diktet ”Julaften”, og dets første strofer skildrer julefeiringens kontraster:

Julaften!
Julaften med julelys i vinduerne,
bugnende juletrær i storstuerne,
julesang ud gjennem dørsprækkerne!

Jeg vanked alene i gaderne
og lytted til barnesangene.
Jeg satte mig ned på trapperne
og tænkte på min døde mor.

Etter hvert går jeg-personen i dette triste diktet hjem til værelset sitt, tenner et lys og finner frem Bibelen. Diktet avsluttes med følgende strofer:

Jeg knæled ned ved min kiste
og blæste støvet af min bibel.

Jeg folded hænder over min bibel
og gråt.

Bortsett fra at diktet selvsagt er fryktelig trist, stopper jeg opp ved ett element i avslutningen: Jeg-personen åpner ikke Bibelen. Dette er vesentlig. Uten å beskyldes for herlighetsteologi eller forfektelse av sorgløse universalløsninger, vil jeg likevel påstå at denne personen kunne funnet trøst i Bibelen, i møtet med Gud. Kirkefaderen Basilius av Caesarea snakker endatil om et sjelens apotek: ”Den Hellige Ånd har komponert Skriften slik at vi i den, som i et apotek åpent for alle sjeler, kan finne nettopp den medisinen som er egnet for vår spesielle plage”.

Julen markerer Jesu komme til verden, det sårbare lille barnet i krybben. Men selv om dette er en begivenhet verdt å feire, er det viktig å huske at den Jesus som lever i dag er den som stod opp fra de døde og som har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Og hva innebærer så det? I Lukas 4,16-30 henter Jesus sin programerklæring fra Jesajas profeti, og han proklamerer at han er kommet ”for å lege dem som har et knust hjerte” og ”trøste alle som sørger”. Jesus lover ikke at julen blir perfekt, at den blir en eneste lang lykkerus, eller at de vonde kontrastene viskes ut. Men han lover å være nær og trøste dem som har det vondt. Også i julen.

Hånd i hånd livet ut (norsk versjon)

2005-12-03T00:27:00.000+01:00

hånd i hånd livet ut
frykten for å tape
og drømmen om å vinne
frykten er en selvoppfyllende profeti
drømmen
gjør det mulig
å overleve

Doble vías (versión en español)

2005-12-03T00:25:00.000+01:00

doble vías
toda la vida
soñando con el éxito
temiendo el fracaso
el temor es una profecía
autocumpliéndose
el sueño posibilita
sobrevivir

Livet går videre

2005-11-30T15:36:00.000+01:00

livet går videre
the show must go on
men hva så
når det ikke er tilfelle
når sjelen henger fast
i fortiden
og kapitulerer overfor
nåtiden
om bare sårene
kunne få gro
om jeg bare
kunne la være
å skrape på skorpene

Observation 32:

2005-11-28T15:58:00.000+01:00

Akuten 1:25
med svarta visaren
det kommer aldrig
några minuter före.
Nej, inget allvarligt,
bara kroppen som trilskas,
vanlig hederlig geriatrik.
Inget som dödar,
bara smärta
och stela leder,
kan inte böja,
inte vara rak.
bli bättre
Vems kropp är detta?

Observation 27:

2005-11-28T15:56:00.000+01:00

De som inte lärt sig
springer mot den sista bussen
i hållplatskön, fortfarande i körfältet.
Särskilt en äldre dam
pinnade bort mot hållplatsens ände,
egentligen i en normal marschfart.
Chauffören öppnade dörrarna,
slängde ut passagerarna
och stängde dörrarna,
körde om damen
som pinnade tillbaks igen,
dörrarna svängde upp,
bussen neg ner
precis framför mina fötter.

De gräver ett hål i gatan där jag bor

2005-11-28T15:44:00.000+01:00

De gräver i min gata för
vi behöver ledningar, kablar och rör,
tysta under jorden.
Att hålla oss sällskap,
säga vi rusar värre än ni.
Gatan kan vara helt stilla,
men några meter ner
är det rusningstrafik.
Elektroner, vatten, exkrementer,
fram och tillbaka,
tillbaks och fram igen.
Stannar nånting upp där
är det stopp,
det är sjukligt.
Vi gräver upp gatan.

That 2000 Yard Stare

2005-11-25T10:16:00.000+01:00

that 2000 yard stare
kaltes det fjerne blikket
soldatene kunne få
etter å ha opplevd krigen
på nært hold
på kunstutstilling kommer vi andre
nær
men ikke nær nok
skulpturer av skytevåpen
skisseblokker fra fronten
normandieinvasjonen
og saving private ryan
vises parallelt
til den dumpe lyden
av granater
det blir likevel for fjernt
to besøkende
står ved lerretet
og kliner

Velkommen til kirken

2005-11-23T15:31:00.000+01:00

velkommen til kirken
av det 21. århundre
vi vil være relevante og kommunisere med
deg
og vi vil at
du
skal bli sett og få bruke evnene
dine
og komme inn i Guds vilje med livet
ditt
for vi har pastorer
med sosiologi og markedsføring
og vi lager catchy overskrifter
og pedagogiske akronymer
og vi synger lovsanger i pastell
mens vi spiller bullshit-bingo
med visjonene
til slutt
gjør vi mysteriet så forståelig
at du slipper å tro
slipper å tvile

Valg valg valg

2005-11-22T14:23:00.001+01:00

valg valg valg
hver eneste dag er valgdag
skal du stå opp eller trykke på snooze-knappen
brødskiver eller frokostblanding
foran eller bakerst i bussen
små valg store valg
skjortevalg og stortingsvalg
velge å bry seg
om nyheter som ikke får spalteplass
om mennesker på den andre siden
av akerselva
og ekvator
skumle og avgjørende valg
som et veikryss du aldri
kan vende tilbake til
veier du ikke ser hvor ender
det er da
du må puste dypt
rette deg opp
og gå
våge å håpe
forsøke å tro

Se duene på strømledningen

2005-11-20T13:52:00.000+01:00

se duene på strømledningen
der borte
feite fjærballer
på rekke og rad i vinterkulda akkurat
som i den morsomme pixar-filmen
men du ler ikke
og registrerer knapt hva jeg sier
jeg har det bare
bra mumler du
fraværende og forsvinner
inn i dine egne
tanker
igjen
en verden jeg sjelden
får se og aldri helt
vil kunne forstå

Gi deg rik

2005-11-18T17:28:00.000+01:00

GI DEG RIK?!?
Det gir da ikke mening.
Allerede som liten lærte jeg et enkelt logisk prinsipp:
SÅ mye har jeg…
SÅ mye gir jeg bort…
SÅ mye har jeg igjen.
Et tapsprosjekt
hvor du forventer å sitte igjen med mindre enn utgangspunktet,
og hvor erfaringen tidlig viste at du skulle ikke gå mange rundene før du var bankerott.
Hva gir du meg?!
Ikke mye å bli rik av dette, nei.
Det er vel derfor man heller blir oppmuntret til å gi en skjerv.
En skjerv?
En skjerv var en liten kobbermynt med svært liten verdi,
omtrent som en femtiøring i våre dager.
Ifølge Kunnskapsforlagets bokmålsordbok er en skjerv også et uttrykk for noe som har liten verdi i seg selv, men stor verdi for giveren, jf. kvinnen i Det Nye Testamentet som gav to kobbermynter – eller skjerver – i gave til tempelet.
Jesus sa at hun hadde gitt mest av alle.
Så hvor mye er en skjerv i dag?
Hva er min skjerv?
I blant er en skjerv noe helt annet enn mynter og sedler.
Jeg ville nok gitt etter for press hvis jeg het Terje Bogen
og var der da Brå brakk staven.
”Men så gi mannen en stav da mann!!!”
hoiet Jon Herwig Carlsen på TV
og hele nasjonen ville gitt seg ende over i forskrekkelse
hvis jeg hadde tviholdt på skistavene mine.
I Bergen trenger du ikke skistaver men paraply,
samt en god porsjon masochisme hvis du gir jernet for byens fotballag:
GI MEG EN B-R-A-N-N! Ka blir det?
BRANN – vi e så god at det går næsten ikkje an!
og gir aldri opp troen på å vinne serien
selv om siste gang var i 1963.
Når skal man gi slipp på drømmene?
Hvor mye skal man gi av seg selv
i et vennskap, et forhold, et ekteskap
før man gir opp prosjektet?
”And you give yourself away,
and you give yourself away.”
Er det noen som gjør det lenger?
Avgir kontroll og gjør seg selv avhengig,
hengir seg til andre mennesker?
Vi vil være uavhengige.
Vi er ikke lenger avhengige av å be Fadervår.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Det er lenge siden disse ordene betydde noe for oss.
Også i 1789 gikk parisierne ut i gatene
men den gangen for å be kongen om brød.
”Kan de ikke spise kaker i stedet?”
spurte dronning Marie Antoinette misforstått retorisk
og ble et hode kortere.
Feil spørsmål til feil tid.
I dag ville vi bare nikket anerkjennende
og bedt kassadama på Kiwi gi oss i dag vårt daglige skolebrød
med en halvliter cola og tre hekto smågodt.
Give peace a chance klinger liksom bedre i det 21. århundre.
Det er fine ord å omgi seg med når de er så store og uforpliktende.
Gi beng, gi blaffen, gi blanke, gi F.
Er det ikke påfallende hvor mange ord vi har for likegyldighet?
Gir du deg?
Bølla i klassen hadde lagt kameraten min i bakken
og hang over ham med en truende knyttneve.
GIR DU DEG?
Stille og konturløs overlevde jeg friminuttene i grunnskolen.
Ti år senere i storbyen gjelder andre overlevelsesmekanismer.
Vi gir oss helgene og festene i vold mens hjertene dunker
GIMME! GIMME! GIMME! A man after midnight
eller en Dancing Queen i mitt tilfelle.
”Jeg så min generasjons beste hjerner gå til grunne.”
Slik begynte Alan Ginsberg beat- og hippiemanifestet ”Hyl!”
og femti år senere ser jeg min generasjon gå til grunne
i egoisme, individualisme og materialisme.
Hvor vi angir i stedet for å tilgi,
hvor vi prøver å karre til oss alt,
men mister det viktigste.
Gi derfor akt på Rolf Jacobsens livsvisdom:

Har du varme
nok?
Du har.
Søvnen, tankene
er gitt deg gratis.
Men varmen i deg
må du gi
og gi igjen.

Også du
kan si et ord om glede.
Du har en hånd,
varm,
hvis du vil.

Filosofering i Slottsparken

2005-10-23T14:33:00.000+02:00

filosofering i slottsparken
medio oktober
se regjeringene
komme og gå
rusle gjennom
tørt gult
lønneløv
pendelen svinger

Slik går gebursdagene dine

2005-09-23T13:48:00.000+02:00

slik går gebursdagene dine
med feiring
på nye gateadresser
med noen nye og noen
velkjente ansikter
stadig flere kakelys
en giftering på fingeren
et barn på armen
en drømmebror
uansett avstand
uansett år